Hei alle sammen!
Hvis dere husker så fortalte jeg rett rundt påske i år om mine tre verste dager, og det står jeg ved. Har aldri opplevd noe værre enn det. ( Link her: http://onetimeoneday.blogg.no/1332427097_det_verste.html) Jeg ser ofte tilbake på de dagene, og har fortsatt ikke klart å venne meg til tankene. Jeg kommer ofte til de spørsmåle "var det min skyld? Kunne jeg ha gjort noe annerledes?" Jeg har slitet mange netter, og har hatt mange mareritt. Jeg føler jeg har blitt en helt annen person. ikke negetivt, men posetivt. Jeg føler jeg har blitt flinkere til å ta vare på den tiden jeg har. Sefølgeli sitter jeg inne på pc`en, ser på tv og sånt, men føler forsatt jeg klarer å nyte tiden. Tiden går alt for fort, og det er viktig å nyte hver eneste dag. For etter at bestemor forsvant. Hadde jeg mange tanker i hode om alt og ingen ting. Jeg hadde mange spørsmål uten svar. Noe som irriterte meg. Er litt vant til å ha spørsmål det er lett å finne svar på, men det var ikke dette. Jeg har hatt mange vonde drømmer. Der bilder av hvordan de siste timene hennes var. Der verden hennes var snudd på hode, og ingen ting funka. Der jeg har våknet på natten av skrekk, men skjønt at det bare var en drøm. Jeg har ikke bare hatt mareritt. Jeg har også hatt drømmer. Drømmer der hun og jeg lagde kake på kjøkkene hennes. Der alt var som det skulle og hun hadde et smil om munn. Jeg var heldig. Jeg hadde besteforeldre som var glad i meg, som gjorde alt for å gjøre meg glad. Jeg var så heldig at jeg fikk lov til å ha dem i livet mitt. Bestemor og Bestefar møtte hverandre når de var 14 begge to, og jeg kan jo skjønne når du har levd med den sammen i rundt 50 år og han plutselig blir syk og borte at verden blir snudd oppned, og at det er vaskelig å få livet som drømmene skulle være. Jeg skjønner også at bestemor prøvd, og jeg skjønner at det savne var for stort. Jeg tror jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes enn det jeg gjorde. Det gjør jeg ikke. Det var hennes valg alene ¨, men det synes jeg også er litt skummelt. Det at hun klarte å ta det valge alene. Hun var reddere for å leve enn å dø. Det er en redsel ikke de fleste har, men noen har det. Hvis du har den redselen synes jeg du burde gå til noen du kan snakke med, enn at du går så langt. Det som er da. Er at det går ut over mange. Det er mange som sitter igjen med tanker og følelser som ikke er noe bra for noen. Den verste tanken jeg sitter igjen med er at hun gjorde det alene. Hun var alene, og følte at det ikke var noe annet valg. Jeg vill gi alle mine lesere og alle som leser dette innlegget to tips. Det første: Aldri ta personer forgitt. Du vet aldri når den personen ikke er der mer. Den andre: Ta vare på tiden. Den kommer aldri tilbake. Jeg hadde veldig lyst til å dele dette med dere. Jeg måtte ikke. Jeg ville. Det er to helt forskjellige ting. Jeg hadde lyst til å dele dette med dere, sånn at dere forstår litt om tankene man sitter igjen med. Jeg hadde lyst til å dele dette med dere fordi det er noe jeg har tenkt på lenge, så det var deilig å få skrevet det ned.
La oss minnes de lykkelige dager da
sorg og smerte fremmed var.
La oss minnes de solrikedager
da vi alle i sammen var.
Snakkes!
Hva synes du?